This is for you.
Alt er så utrolig stress nå for tiden. Klarer ikke holde orden på tankene mine, klarer ikke tenke klart i det hele tatt. Hater at jeg befinner meg her igjen, at alt bare tar tak i meg. Hater at jeg føler meg så alene, at jeg er så langt borte fra deg, at jeg aldri kommer til å være med deg igjen. Du sa det skulle bli oss, vi var jo dømt til å ende opp med hverandre igjen - that's what we always do..? Men det kommer ikke til å skje, eller hva? Jeg klarer fortsatt ikke å innse at alt skal være borte, alt er virkelig over. Har ikke gått en eneste dag siden jeg ble kjent med deg, hvor jeg ikke har tenkt på deg. Og tror virkelig ikke jeg har tenkt på deg så mye som der jeg gjør akkurat nå. Hvorfor kontaktet du meg igjen? Jeg forstår det fortsatt ikke, hjernen min hadde tvunget seg selv til å forstå at du ikke brydde deg om meg mer, også plutselig er du der bare igjen og sier alt det jeg vil høre? Alt det jeg har lengtet etter, alt det du betyr for meg også. Hvorfor er det slik med deg? Du er den eneste som virkelig aldri lar hodet mitt være i fred, du hjemsøker tankene mine hele tiden - HELE tiden! Etter nesten to år hvor vi har snakket minimalt, hvor du ikke har vært i nærheten av å være min, så har jeg fortsatt ikke klart å gå videre. Du har allerede vært i flere forhold, mens jeg står helt fast. Jeg har faktisk fått en del oppmerksomhet de siste årene, har hatt flere alternativer, men det har aldri hatt noe å si. Det har alltid vært ting ved dem som jeg ikke har likt, hovedsaken er vel mest sannsynlig at de ikke er deg. Kanskje det bare er det alle sier om "første kjærlighet", at du aldri kommer helt over denne personen.
Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å være sånn her for alltid. En stakkarslig sjel som aldri klarer å komme over det første virkelige forholdet. Du er min første og eneste kjærlighet, du betyr så utrolig mye for meg, du er det peneste jeg vet om - in every single way. Jeg tror ikke du forstår hvor fantastisk du er i mine øyne, og hvor vondt alt dette er. Det å gå fra deg igjen etter den helgen, det å bare skulle forstå at alt er over - IGJEN. Det er så uutholdelig, det gjør så fryktelig vondt, og det graver seg dypere inn i meg hver eneste dag. Jeg hater at alt er sånn som det er. Hater at vi aldri fikk funnet ut av ting før du møtte henne. Hater at vi var for sta til å være ærlig mot hverandre. Vi er vel kanskje ikke typen til å kaste oss ut i ting noen av oss. Vil aldri risikere å være den sårbare personen, spiller det heler safe så ingen skal kunne slå inn et slag som ødelegger oss. Jeg feiler så sykt for tiden, føler meg som en tikkende bombe, vet aldri hvordan jeg kommer til å reagere på diverse. Lurer på hvordan det hadde vært om jeg var med deg igjen. Du er den eneste som virkelig får meg til å slappe av, jeg elsker alle de små tingene du gjør, elsker måten du er på, elsker den fantastisk gode personligheten din, varmen din - deg. Jeg er utrolig glad for at vi fikk pratet ut om ting, men skulle ønske jeg visste at det var slutten da jeg var med deg. Skulle ønske jeg var forberedt på hvordan ting ville bli etterpå. Skjønner ikke hvorfor jeg lot meg selv tro at det kom til å fungere denne gangen. Du bor med noen andre!! Du elsker en annen, du er med en annen, du lever med en annen. Du elsker en annen....
Jeg var så utrolig klar for å bare gi slipp på alt her nede, bare reise opp til deg og kjenne følelsen av lykke igjen. Du aner ikke hvor lenge det var siden jeg hadde hatt den følelsen, du er den eneste som gir meg virkelig god og ekte lykke. Hva om jeg aldri får føle det igjen? Hva om du er den eneste kilden min til lykke? Hva skal det bli av meg da..? Jeg har vært sykemeldt helt siden siste dagen vi pratet sammen faktisk. Da det plutselig ble slik at jeg måtte ha papir inne på lageret for å tørke tårer når jeg var på jobb, skjønte jeg vel at jeg trengte å komme meg bort. Alt har gått galt, alt går alltid galt. Da jeg endelig fikk sykemeldingen min så jeg skulle få koble ut, slappe av, gjøre ingenting - så hadde alle vennene mine det vondt. Og siden jeg "bare hadde fri", så ble jo jeg den perfekte kilden til å kaste seg over. Det har vært så vondt, folk har tvunget seg innpå meg, brukt meg, for så å kaste meg bort etterpå. Jeg er så tom, så ensom og utbrent. Jeg trenger hjelp, trenger hjelp nå. Trenger hjelp til alt mulig, klarer ikke fungere lengre.
Hvorfor sa du alle de tingene til meg, kjære deg? Hvorfor lot du meg tro jeg skulle føle lykke med deg igjen? Hvorfor ga du meg den beste helgen på lenge, for så å bare la meg gå igjen? Hvorfor fortalte du meg at du angret? Hvorfor sier du at du alltid kjemper for det du vil ha, når du aldri kjempet for meg? Hvorfor var alt alltid så vanskelig for oss? Hele situasjonen er bare så fryktelig trist, så fryktelig innvikla, så fryktelig vond.
Folk sier vel stadig at man burde få ut tankene sine et sted. Jeg prater veldig sjeldent om hvordan jeg har det for tiden, klarer ikke la folk komme for nært innpå meg. Såee.. Nå fikk jeg hvert fall noe ut her. Du kommer jo uansett ikke til å lese dette, du kommer aldri til å få denne beskjeden, men bare det å føle at jeg skriver til deg burde kanskje hjelpe litt? Du er så utrolig god. Jeg håper du er lykkelig nå, tanken på at du var lykkelig var eneste hjelpemiddelet mitt til å la deg være sist. Føltes godt, på samme tid som det var fryktelig vondt, å tenke på at du hadde det bra. Etter alt som har skjedd kommer jeg uansett alltid til å ønske det beste for deg. Jeg elsker deg jo, det har jeg alltid gjort, kommer alltid til å gjøre. Jeg er så utrolig redd, håper du sender meg en tanke av og til, kanskje gode ønsker fra deg kan få verden til å smile litt til meg også.
Jeg elsker deg, du kommer alltid til å være i sentrum av hjertet mitt.
Du er nydelig, fantastisk, tvers gjennom alt det jeg vil ha. Jeg ønsker deg lykke til med alt, selv om det kommer til å bli uten meg.
